Jeg takker for meg og flytter til

 polkagris.blogspot.com

Tipper at det å gå på teater alene kvalifiserer til å komme på lista over ting man må gjøre før man fyller tretti. Peer Gynt igjen. På spansk denne gangen. Jeg tenkte at siden jeg hadde sett stykket mange ganger før, ville dette gå finfint. Men jee var jeg glad for at det var teksting, sånn som i operaen. Det var ikke skolespansk de drev med, de var fra Barcelona.

Åpningen med dialogen mellom Åse og Peer foregår mens Åse driver og gjør i stand til bryllupet mellom Ingrid Hægsted og Mads Moen. Hun er rasende, han er gal. Hele Hægstadbryllupet er en utrolig vulgær harryfest, Peer er fullstendig ufyselig i joggebukse og med Kongsvinger-spikes, de andre er like ille. Solveig er en stygg unge med briller, rosa sko, stygt hår og stygg kjole. Det er absoultt ingenting tiltrekkende ved henne, og jeg skjønner ikke egentlig hva de ser i hverandre. Romantikken er minimal, og man ser den ikke igjen før i siste scene. Synd.

Scenografien er gjennom hele forestillingen preget av digre stålkonstruksjoner (som jeg absolutt ikke liker), men helt til etter pausen stod også tre svære festivaldasser på scenen. Greit nok. Det var ikke hverken scenerommet eller kostymene eller lyset eller lyden som imponerte. Alt dette var ganske middelmådig, for ikke å si rævva, alt sammen. Det som derimot VAR kult, var dramaturgi, regi og skuespillerprestasjoner.

Jeg har ikke sett på de norske Gynt-oppsetningene jeg har sett som spesielt nasjonalromantiske, men nå begynner jeg å lure. Dette her var bare så vulgært, og ikke minst ÆRLIG, at jeg falt ganske pladask. Peer ER et svin. Han ER drittsekk. Han driter i alle - han kunne reddet både Åse og Solveig,men han er mer opptatt av å være seg selv nok. For en gangs skyld klarer noen å gjøre Dovregubbens hall på en skikkelig måte - det viser seg at det hele er iscenesatt av Hægstadfolket - vennene til Ingrids brudgom lurer Peer trill rundt, men det teite er at man velger å ødelegge det hele ved at både Den Grønnkledde og Gubben sjæl kommer tilbake senere.

Når vi tror vi skal inn etter pausen, får vi ikke komme inn i salen, men får beskjed om å gå opp i kafeen. Der er det konsert, men påfølgende Først&Sist. Hovedgjesten er Peer Gynt, den store finansmannen. Intervjuet forløper med heftig begeistring fra publikum -jeg blir faktisk litt imponert over oss- og morsomst av alt er oversetteren. Han har sånn FN-klokke over øret, og masse papirer, og oversetter fra spansk til engelsk. På sin egen måte. Vittig. Fra dette øyeblikket er publikum mye mer tilstede. Tilbake i setene våre opplever vi den fantastiske følelsen (selv om man vet at det er meningen man skal få akkurat den følelsen) av at man kan bestemme over skuespilleren -få ham til å gjøre ting. Og så blir vi skremte når det vi bestemmer gjør at han dør. Uff da, det var jo ikke meningen.

Den beste scenen er faktisk I Dårekisten. Det tar litt tid før vi skjønner at disse dresskledde menneskene er klin gæærne, men når de begynner å røre på seg, rører de masse. Jeg så ikke på teksten en eneste gang i løpet av hele akten, for det skjedde så mye rart i alle de tre etasjene av stål hvor handlingen foregikk. Fikk veldig klare assosiasjoner til den dokumentaren/rekonstruksjonen jeg så igår av hvordan folk i Twin Towers hadde det før de døde/ble reddet. Både settingen og følelsene lignet.

Hvorfor alle andre enn norske regissører liker å kle skuespillerne sine nakne i løpet av stykket, skjønner jeg ikke, men de fjollene som satt bak meg sa Herregud sikkert ti ganger hver. Grøss, drittfolk. Det var som regel på steder der man hadde tatt noen utradisjonelle grep, som å fylle scenen med skum (snø, de er i Norge), heise alle de plastinnpakkede, døde nordmennene opp i taket som dukker, skjære over sin egen strupe, vaske like (nakent) og andre småekle ting. Jeg likte de fleste av disse detaljene godt. Som sagt, de legger ikke noe imellom i Barcelona. Bortsett fra veldig dårlig spanking og slåssing. Der kunne de vært mer realistiske.

Jeg fikk forventninger til stykket da jeg før stykket begynte, oppdaget hvor mange av Nationaltheaterets egne skuespillere som var blant publikum - Bjørn Skagestad satt rett foran meg, så var det Lise Fjeldstad, Anne-Marit Jakobsen og Niels Ole Oftebro med sønn (han som spilte Peer sist jeg så stykket). Riksbokorm Brenner var der også, og Lillian Biks, min ungdoms anmelder (Bikseth jobbet i Avisa Nordland da jeg spilte teater i Bodø. Det var altså hun som anmeldte alt jeg gjorde).

Selv om det var mye jeg ikke likte ved forestillingen, var det såpass annerledes og sprelskt at jeg kommer til å snakke om det resten av kvelden. Minst. Så kan han angre, han som sitter i sofaen foran champions league med en øl, og ikke vil se oppgulp (ibsen-ting) hvis han skal være med på teater. Stakkar, han har nok fått en liten overdose.

Hvis jeg ikke hadde vært med på den ville hytteturen, hadde jeg utvilsomt vært her.

Forrige helg var vi på min favoritt-økologiske bondegård. Sidsel er egentlig lærer på ungdomsskolen i Nannestad, men driver også økogård på sånn passe gammeldags vis (fjøset hennes er veldig moderne). Så da hun ble lei av korridorene på skolen, klarte hun å få igang et samarbeid mellom skolen og gården som går ut på at elevene kommer til gården istedet. Hver klasse er der en uke hvert år. Den viktigste problemstilllingen i prosjektet er simpelthen "Hvor kommer mate fra?". Barna bor midt på bygda, men foreldrene deres er sånne som jobber på Gardermoen o.l., og de kan ingenting. I 8.klasse starter de ofte ut med full make-up og rosa dollejakker, men i løpet av uka kommer både støvler og skikkelige smil. Det er ikke alltid like idyllisk, men det er virkelig veldig interessant å se endringene. Det beste er å se hvordan de elevene som er svake i teori kan blomstre opp. De får vel en slags mestringsfølelse, og plutselig like god som flinkisene, og med adhd-barna kan man få til mer på en uke der enn på hele året i klasserommet. Da vi var der nå, stod kjøkkenhagen og sprutet av farger og futt. Enorme, deilige grønnsaker og krydder i massevis. Nam nam. Og i 9. (når de kommer om høsten) er de med på slakting. De som vil, kan gå vekk akkurat under avlivningen, men under parteringen må alle være med. Da vi kom, var det en kvart kalv som hang i kjellern. Sidsel har noe så sjeldent som ammekyr. Det vil si at hun sparer litt av melken når hun melker, slik at kalven kan få drikke av mora. Siden kalvene er fødd opp på morsmelk, er kjøttet deres ekstra lyst og nydelig. Vi fikk hele skrotten, og brukte mange timer på å dele i stykker, studere leddkuler og kverne kjøttdeig. Veldig veldig gøy. Luksuskjøttdeig.  Burde dratt dit mye oftere, det er så deilig der. Og man får litt andre perspektiver på verden.
For eksempel historien om Gustav Koht og ysteriet hans. Koht ville lage og selge ost fra Jarlsbergkuer, men uten å pasteurisere og homogenisere melka først. Osten er fantastisk god, og masse steiner-folk og andre alternativister ønsker seg en ost som ikke er så gjennombehandlet og nærmest unaturlig. Problemet er bare at det ikke er tillatt å selge den. Mattilsynet tror man kan bli syk av denslags. Jeg har selv vokst opp på fjøsmelk, og er hellig overbevist om at den må være best for kroppen (i moderate mengder), men tilsynet har vel sine grunner. Koht gav seg ikke - han kjempet seg gjennom byråkrati-villnisset igjen og igjen, men han kom ingen vei. Han var på nippet til å gi opp, da han la gullegget - Osten er i følge tilsynet "ikke egnet som menneskeføde", men hva med andre skapninger? Skaaraas-osten selges idag under etiketten "Musefelleost". Osten er den samme, og jeg kan love at den er helt fantastisk god, men den distribueres i et jungeltelegrafmiljø og er ganske vanskelig å få tak i.

Nok om mat. Vi har også vært på hyttetur. Dvs halve PU og nesten alle de nye førstisene. Rart å være tredjis. Studenterhytta i Nordmarka er et utmerket sted å løsne litt på snippen. Og så er jo maten vidgjeten -hoho- kylling og fabelaktig sjokoladepannacotta + utmerket bakt sei med potetmos og italiensk landsbykake med bringbær er ikke å forakte. Ellers er det mest fest. både onsdag og torsdag kveld. Dvs, onsdag forløp såpass smertefritt og fredelig at vi nok slappet litt for mye av igår. De merkeligste hendelsene fra gårsdagen handler om et firemannswhiskeyvorspiel. De fire var Vibeke, Endre, Inga-Marie og Gjermund. Vibeke og Endre klarte å velten den ene enorme, tunge køyesenga da de forsøkte å entre den sammen, hvorpå Vibeke (som var nesten fullest av alle) sovnet i et kott. Dette kottet er ganske spesielt, for det er ikke et opplagt sted å lete etter folk, men det er ALLTID noen som ender opp med å sove der. Inga-Marie spøy ut av vinduet og ned på taket til bygningen inntil, og også i sengetøyet sitt. Men det største kunststykket var det Gjermund som stod for. Jeg har aldri sett et så himmelfallent, ulykkelig og forferdet ansiktsuttrykk som det Gjermund hadde idag da vi fortalte ham hva han hadde gjort - det var som om han imploderte! Gjermund måtte på do, og du vet, noen ganger på fest hender det at gutter tisser i vasken. Kanskje tror de det er do - jeg vet ikke. Uansett. Gjermund presterte å ta feil av toaletten og -hold deg fast- kjøkkenbenken hvor all frokostmaten vår stod. Ikke benken med vask på, men den andre. Jeg tror aldri jeg har hørt om noe lignende. Det luktet visstnok litt surt i badstua også, men det var rart, for den burde være temmelig ren etter den heftige vannkrigen Benjamin, Bård, Tor-Håkon og fler hadde mot Kristin, Pernille og noen. Tor-Håkon satte tilogmed vannslangen ut av vinduet i håp om å treffe oss snikepaver. Men jeg tok badstu, altså. Bare litt tidligere på kvelden, etter et forfriskende bad i Blankvann. Spreke, ja. Ellers gikk hele økonomien over styr. PU hadde ansvar for ølsalget, men det er vi nok for naive og velmenende til. Utover kvelden utviklet det seg nemlig en slags selvbetjeningsnorm, og det endte med at en hel kasse med ubetalt øl forsvant - 414kr i minus. Veldig trist, men det er jo alltid folk som stjeler øl på fest.

Liker flere av førstisene veldig godt, men tror de har ganske mye lavere gjennomsnittsalder enn vi hadde da vi begynte. Er uansett glad for at vi fikk være med (hadde det ikke vært for at vi måtte dekke opp underskuddet, hadde det vært nesten gratis!).

Nå skal jeg se Terkel i Knipe og sove litt. Før det er ny fest hos Leif ikveld.

 

Alle hilser. Det er det som er så fint med å bo på et lite sted. Enten det er mens man spiser is på rådhustrappa, handler på coopen, sykler forbi eller går tur i skogen, så hilser alle. Og slår ofte av en prat. Ulempen er at man til stadighet må svare på hvor en bor, hva man gjør og om man har tenkt å flytte nordover igjen. Men så vidt jeg kan skjønne, spør de fordi de faktisk lurer. Og de synes det er spennende. Og de er litt misunnelige fordi de ikke gjorde alt de drømte om. Og så sier de, "Ja, gjør alt dere kan. Jeg får helt angst av å se 17-åringer med magen oppunder haka. Vent med det som kan vente, og ha det gøy." Min favorittsteigværing er nabokjærringa, Elin. Hun har fjøs og stor hage, og en mann som tidligere var hvalfanger men som nå er fisker. Akkurat sånn som før; ett bein i sjarken og ett i potetåkeren. Og de har det skikkelig fint! De blir lei av hverandre, javel, men da stikker Jann på Finnmarka et par uker, og så går det over. Elin fortalte om da hun var på besøk hos en barndomsvenninne som var blitt diplomat og eide en bygård på Majorstua. Om hvor grå husene var, hvor lite grønt de hadde i bakgården, sin egen bekymring for kor i værdn de skulle lufte sengeklærne og om en hel vegg med vinflasker. Hun ble klar over sitt eget palass! Dyra, fjæra, huset, hagen med badstu, plassen, lufta, vannet. Man trenger ikke bo i ødemarka for å ha det sånn, neivel, men hun kommer aldri til å tenke på å flytte.

Folk har så fint språk her. Mitt er helt utvaska. Ikke så fargerikt som den jevne stiegværings. Sikkert derfor jeg liker Hamsun så godt også. Han bruker alle de herlige uttrykkene, de som er ganske enkle, men som bare sier alt. Hiv mainnsjiten. Di får nu bærre styr. Vi står hann av. Det går bærre godt.

Vi var på havpicnic den andre dagen jeg var her. Vi tok båten til familien Holand og kjørte fire familier puljevis ut til Sandøya. Det var en helt strålende dag, og jeg hadde aldri vært på den øya før. Den er ganske liten, men to hauger, og mellom dem, to kvite strender, en mot land og en mot Lofoten. Tove hadde tatt med noen rister og en pose grillkull, og så bygde hun en grill i sanda. Kvalbiff og kylling og smellferske mandelpoteter. Og så hadde folk med kaker og kaffe. Og Sigrid og Lille-Anna (15-åringene) stod på vannski, og Karl badet en halvtime. Selv var jeg såvidt under før jeg stakk og krøllet meg inn i håndkleet, så kaldt var det. Men vannet er så utrolig grønt, på grunn av sandbunnen som går langt, langt utover. Kristin, store-Sigrid og jeg spillte vollyball og lagde fotoreportasje. Kristin er danser og Sigrid skuespiller (og blivende regissør). Det var en helt fantastisk dag.

Kvelden etter var vi med Arne-Hans og sønnen hans, bestekameraten til Karl, ut for å fiske. Vi dro ut mens det begynte å skumre, og til slutt skinte sola bare rosa oppe på Helldalsisen, Steigens eneste isbre. Det var en utrolig fin kveld. Karl sang hele veien og Sigrid fant på navn til alle fiskene vi fikk, selv om det gikk litt i surr da vi kom over en banke der det var enormt med småsei. Vi ble klissvåte alle sammen da vi prøvde å gå over fjorden, men det gjorde ikke noe, for vi hadde kledd godt på oss.

Sigrid fikk hest på fôr på søndag. Yndlingshesten hennes gjennom de siste fire åra. Heldiggrisen, har ikke sett henne så happy på aldri så lenge. Vi har aldri hatt dyr før, men Sigrid har vært på rideleir 7 somre, og jobbet frivillig hele de to siste. Hun trenger ikke betalte for å låne hesten, og heller ikke for stallplass. Marie, sjefen for hestesenteret som Tuffa kommer fra, kjenner Sigrid godt, og de som eier stallen har akkurat kjøpt hest. Hester skal ikke stå alene, og de setter bare pris på at det er et dyr til der. Faren der får tak i rimelig fôr hvis ikke pappa overtaler en av bøndene i nabolaget til å selge dem fôr rimelig. Det er sånne ting som ikke er så lette å få til i byene, for der koster allting noe, sant.

Likte To Kill a Mockingbird veldig godt, og så så jeg Purpurfargen rett etterpå, og det passet veldig bra. Har begynt på What I Loved av Siri Hustvedt, og synes den er helt fabelaktig, men er spent på hvor langt jeg kommer før pensumbøkene tar meg i nakken og fester grepet. Kommer nedover imorrakveld.

Vi har vært Hos Thea på Skillebekk en tur. Det var mye å feire, så vi tenkte vi kunne slå på stortromma. 4-årsdag, Annas bursdag, hurralønn og Anna blir borte i 11 dager (ikke så hurra). Thea er ingen billig tøyte, men vi har sparegris. Vi fikk for en gangs skyld lange menyer med skikkelig vin til - ahh, jeg begriper ikke at vi ikke har valgt vinpakke oftere - det er jo så fantastisk! Etter å ha dyppa ferske rundstykker i nesten like fersk olivenolje med salt og pepper en stund, fikk vi en nydelig myk krepsesuppe med koriander (Jonas' favorittkrydder) og pepperrot. Jonas syntes det kunne vært mer av begge de to sistnevnte ingrediensene, mens Anna syntes smakene var helt riktig komponert. Vinen var forresten virkelig alle tiders - en Viu Manent, en chilener vi absolutt ikke hadde smakt for siste gang, hadde det ikke vært for at den var spesialimportert. Kelneren vår var forresten Chad, kjæresten til Tonje på inter, som forøvrig også jobber der, men som hadde fri. Chad holdt lange, entusiastiske foredrag om alle vinene, og var forøvrig latterlig søt og sjarmerende.

Så kom en liten, leken ørret med noe som ved første øyekast lignet mistenkelig på hollandais-sausen vi fikk på Romerike folkehøgskole (grøss, det var tidenes verste saus), men som bare smakte himmelsk, forsiktig med lime og estragon. Ved siden av var det villris som var helt svart. Jonas hadde egentlig ikke bestilt den, med fikk gledelig nok en egen liten asjett med smaksprøve. Nam nam. Neste mat ut var røkt andebryst-salat med rødbet-blader (!) og -strimler. For en som har vokst opp i rødbetåkeren, var dette en hjemmekoselig nytelse. Retten som imponerte oss mest, var lammeryggen. Den ble servert med dritdigg gnocchi i fløte- og parmesansaus, en diger, søt men ikke bløt tomat som hadde nok sting til å hamle opp med både den kraftige vinen (modig valg, Chad), og det milde kjøttet som Anna syntes var vidunderlig, men som Jonas fant bittelitt tørt, men til gjengjeld var rødvinssausen den beste sausen Jonas noengang har smakt. Halleluja. Da ostene kom, en brie som smakte alt annet enn Eldorado, en blaut og deilig chevre og en myk, myk sak som bare smakte dessert, hadde vi egentig ikke plass. Jonas uttaler "Er det ikke fascinerende at restaurantost egentlig lukter akkurat det samme som det man har mellom tærne?" Vel, jeg vet ikke om jeg vil vite hva han har mellom tærne, men priser meg lykkelig over at ting ofte smaker veldig mye bedre enn de lukter. Til avslutningen på en lang og usedvanlig dyr og behagelig middag, kom 16 saftige bringebær som ble enda saftigere av at de var badet i en sjø av rabarbrasaft og hadde vaniljeis på toppen. Vidunderet vi fikk i glasset denne gangen var en søtbombe av en sauternes. Jepp, Chad har forklart oss hva det vil si, og siden han var i telefonen da han egenlig skulle servert oss den, fikk vi en til som var enda mer Noe For Seg Selv enn den første.

Dette tror jeg er det dyreste jeg har betalt nesten selv. Men det er så mye mer enn mat, ass! For en atmosfære det er Hos Thea. Alle som jobber der traver rundt i hele lokalet til enver tid, man blir servert av fire forskjellige mennesker - sjefen, lærlingen, Chad-kelneren og en jente-kelner som var ganske rappkjefta og søt. Alle skravler med hverandre, og halvparten av gjestene er av typen Stam, og får klemmer og behandling deretter. Maten er ikke bare mat, den er kunst. Og det å, for en gangs skyld drite i prisen og høre fullt og helt på vineksperten tror jeg lønner seg med tanke på hva jeg vil huske fra sommern 2006.

Vi skjemte oss selv bort igår også, forresten. Det var siste gang jeg fikk se Anne i år, og vi måtte spise is på Pascal på St.Hansshaugen. Stakkars oss. Best var solbær, bringebær og sjokolade. Etterpå skulle vi bare en liten tur for å se på den nye leiligheten til Julie, men den var så fin og det var så hyggelig at vi og Ingvild ble der resten av kvelden og spiste tortillas og drakk grønn te.

Imorra tidlig drar jeg til Steigen etter en lang sommer på Bygdøy. Gleder meg.

Faen og - det er virkelig det kjipeste som fins når man ikke har lagra og så uforvarende kommer borti backspace-knappen. Og alt forsvinner. Har aldri opplevd det før her, men skal lagre underveis fra nå, for man vet jo at det jeg skriver nå ikke blir like bra. Det blir faktisk ganske dårlig. Men jeg prøver igjen. Det var faktisk noe jeg hadde tenkt å svare på. Svare Julie. Et år for sent. Men pytt.
 
1) Hvor mange bøker eier du?
Ble litt paff da jeg oppdaget at jeg bare har omlag 150 bøker på rommet mitt. Men det er egentlig helt bevisst. Bør holde biblioteket nede til jeg kjøper egen leilighet. Bøker samler støv og er slitsomme å flytte på. Men jeg liker alle de bøkene jeg har. De jeg ikke liker, selger eller gir jeg bort. Dessuten har jeg tre esker med bøker i Steigen, inkludert De fire stores samlede (grøss, for en OND konfirmasjonsgave) og Hamsuns samlede (som jeg har mast meg til å få siden mamma og pappa har to sett).

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Den siste boken jeg kjøpte var en bursdagsgave til min kjære Thale. Jeg er som regel en smule sentimental når det kommer til gavebøker, men er likevel ganske fornøyd med André Bjerkes Morovers illusrtert av min favorittbarnebokillustratør Svein Nyhus. Kjøpte forresten også nylig en bok lillebroren min på 12 skal få i bygave 12.august. Bygave får man når et familiemedlem har vært hjemmefra mer enn én dag. Byen er som regel Bodø, og da ungene var små, var et kinderegg som regel nok til å glede dem. Da jeg var der før jul mens jeg ventet på Båten (den går til Steigen bare en gang om dagen), tenkte jeg å stikke innom Ark for å kjøpe en kosebok å sitte på verdens beste kafé, MinPlass, med. Men akk, skrekk og gru. Det var muligens to lesbare pocketbøker i hele forretningen - en av Dostojevskij og en Philip Roth. Byens andre bokhandel var ikke det spor bedre. Jeg gremmes. Byen har jo for pokker 40 000 innbyggere og besøkes dessførruten av alle de omkringliggende kommunders heimstøinger - hva leser de alle sammen? Hvordan i himmelens navn skal byens ungdommer få impulskjøpe romaner når det ikke er en eneste en som er tilpasset dem i pris og kvalitet? Bodø har mye bra ungdom.

De neste bøkene jeg kommer til å kjøpe for bursdagsgavekortet er enten en veldig pen Pride&Prejudice-utgave, eller tre pocketbøker. Det blir Tokyo doesn't love us anymore, The curious incident of the dog in the night-time, og kanskje Wyoming Stories av Annie Proulx. Jeg har litt dilla på noveller. Jeg leser ikke hele samlingen på en gang, men kommer stadig til bøkene. Akkurat nå gjelder det Kjell Askildsen, Alice Munro og Dave Eggers.

Neste spørsmål.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Å, sommeren. Jeg lengter etter sommeren hele året, og lager en høy stabel og en lang liste over alt jeg skal lese Til Sommeren. Og så ender jeg alltid opp med å jobbe så mye at jeg ikke får lest nesten noenting, fordi arbeidsdagen er så lang og jeg faktisk enten er dødsliten etterpå eller har en avtale. Men jeg lest en uhyre lettbent roman av Helene Uri (lingvisten, du vet) som heter Dyp Rød 315 etter en Dior-lebestift. Jeg har ikke lest noe av henne etter at jeg som 12-åring leste Anna på Fredag - en barnebok om lingvistikk, og proklamerte på foreldremøtet at jeg skulle studere lingvistikk når jeg ble stor. Den nye boken hennes, De beste iblant oss, har fått såvidt mye oppmerksomhet at jeg nysgjerrig gikk til Deichmanske, men den var selfølgelig utlånt, og jeg endte opp med denne andre. Greit nok. Den handler om en dame som er prikk lik, og jeg mener Prikk Lik, Bree i Desperate Housevives.

Ellers leser jeg i dette øyeblikk ut August av Hamsun. Det er forsettelsen på Landstrykere, som jeg elsket.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.
Enig med Julie. Dette er litt for mye forlangt. De tre bøkene som faktisk innfrir her, er Dumas' Greven av Montecristo og De tre musketerer og dessuten Hudgson Burnetts Den hemmelige hagen. Jeg elsket virkelig Alexandre Dumas da jeg var liten, og ble aldri lei av bøkene hans. Men jeg har ikke lest de andre han har skrevet. Veldig rart, egentlig. Den hemmelige hagen var min lille skatt. Den handler bare om en rar jente som ikke har foreldre eller venner før hun blir venner med andre rare barn og de lager seg et prosjekt som gir livene deres mening. Har forresten gjenoppdaget min tidligste barndoms yndlingsbok - Tove Jansons Hvem kan trøste Knøttet? Den er helt fabelaktig nydelig og anbefales for gamle og nye lesere!

Ellers elsker jeg Mesteren og Margarita av Mikael Bulgakov. Leste den på tre dager, noe som er helt sykt mitt sedvanlige søvnige lesetempo tatt i betraktning. Hver gang jeg leser eller ser russiske ting, tenker jeg - men jøss, dette er så bra - hvorfor leser/ser jeg ikke mer russisk? (som Tsjekov, Dostojevskij og Gogol).

Hermann Hesses Narsiss og Gullmunn ble ikke tilfeldig julegave til veldig mange av vennene mine her om året. Det er en vandrerroman som handler om oppvekst og hva som bor i oss, hvilken vei vi velger, og hvilken vi er skapt for.  På en veldig mye bedre måte enn i Alkymisten. Den er helt nydelig. Jeg har begynt på Glassperlespillet av samme forfatter, men har bare kommet til side 100 ca. Ikke det at jeg ikke liker den, jeg har bare ikke kommet lenger enda.

Hamsuns Viktoria har jeg lest mye mer enn tre ganger, for den lagde vi hørespill av da jeg var 16. Jeg tror det var den som lærte meg at den største kjærligheten er den som aldri blir realisert. Men dette er slett ikke min favoritt blant Hamsuns bøker. Det må heller være Mysterier eller Landstrykere. Landstrykere er så leken og BRA. Jeg kjenner meg naturligvis veldig igjen i disse bøkene fordi handlingen er lagt til mine hjemtrakter, men Hamsun er en helt fantastisk forfatter, så vittig og poetisk og realistisk, men dessverre aldeles underkjent pga sine skrekkelige nazisympatier. Men litteraturen burde virkelig ikke få svi så dypt for dette.

En annen norsk bok jeg liker veldig godt, er den totalt merkverdige En tid for alt av Karl Ove Knausgård. Den forteller en høyst levende bibelhistorie, fortellinger om engler som korrumperes og mye annet rart. Har ikke lest forløperen Ute av verden, men skal så gjøre.

Da jeg leste Den uekte (The Impressionist) av Hari Kunzru, tenkte jeg at det var den beste romanen jeg hadde lest, men etter oppfølgeren Transmission, er jeg ikke så sikker lenger. Likte nemlig ikke Transmission i det hele tatt. The Impressionist er en slags Catch me if you can-type som lever alle mulige liv i ett, og som fascinerte meg umåtelig.

Hvor mange bøker ble det? Mer enn fem. jaja.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg
Vel, det kan godt hende dere har gjort det allerede. I så fall utbedes en link, ettersom jeg hater å lete uten å finne. Anne, Filip, Ingeborg, Kim-André og Bendik er herved utfordret.

Hæ, hva skjedde nå? Jonas?

At det går an å bli sjuk midt på blankeste sommern, da. Nå har jeg ligget i senga i et døgn, men merker ingen bedring. Er feberish og brystet er helt sammensnurpet og pipete og Jonas lager supermix-te med sitron, ingefær, hvitløk og kanel til meg. Han er en veldig, veldig snill sykepleier. Han er jo blitt vant til denslags det siste halvåret..

Fikk første sesongen av Twin Peaks, og har hatt maraton de siste kveldene. Moro! Hva fÃ¥r man om man krysser en svenske og en nordmann? En sosialist som vil bli konge (Ben Horne). Ettersom sesong to ikke er kommet pÃ¥ DVD enda (!) mÃ¥ jeg sannsynligvis spørre Bendik pent om Ã¥ fÃ¥ lÃ¥ne hans ebay-versjon. Hvor ille kan den  være. Klarer oss vel en stund med ekstramateriale og kommentarer. Vi har forresten skjønt hvem morderen er helt av oss selv (og heftig tolking av Coopers drøm). Klander mamma og pappa litt for at de var sÃ¥ restriktive med tv-tittling da jeg var liten, men da har jeg vel kanskje mer glede av Ã¥ oppdage godsaker som dette i en alder av 24. (24!)

Vi omøblerer. Kanskje det er derfor jeg er blitt syk - jeg tror jeg har støvallergi. Seriøst.

Leste nettopp Helene Uris Dyp Rød 315 og Hamsuns August. Hamsun er digg. Begynner på Drageløperen nu snarligen. Anne sier den er fæl, men jeg elsket jo Bestialitetens Historie av Bjørneboe.

Hurrabursdag i Moss. Skjønner nå at det ikke er en selvfølge å få fri på bursdagen sin. men på Folkemuseet er heldigvis alt vett i behold - selvfølgelig skal man ha fri på sånne dager. Jeg har jo som kjent aldri hatt besteforeldre, men Jonas sine har adoptert meg helt. Det samme gjelder tantene og onklene. De har visst for få mennesker å øse sin kjærlighet over, og det kommer meg veldig til gode. Har fått masse bøker og dessuten keramikken jeg ønsket meg :) Veldig søt anna.

Badet to ganger - først på Vårli, rett nedfor huset til mormor&morfar, og siden på kanskje den fineste stranda jeg har vært på - Bredestranda ved Røed gård,på Jeløya det også. Det var sånn furuskog der som lukter Hvaler, og så var det smårullesteinsfjære, men uti vannet, som var helt klart og grønt, var det sandbunn uten en eneste tangklase. Bølgene var svære, akkurat sånn jeg liker det, og det var så fint! Vi badet mye lenger enn vi hadde tenkt, og kom ikke hjem i tide til å ta imot middagsgjestene. Men lammelår med fløtestuede poteter ble det likevel. Einar-pappan mente det var høstmat, men bursdagsbarn får ønske seg hva de vil. (Neste år tar jeg ikke sjansen, så da blir det nok reker.)

Torunn-mamman lager kanskje verdens beste ostekake, og så var det vannbakkels og apfelstrudel. Jeg liker jo egentlig ikke kaker, men alle disse tre er unntak.

24 er litt skummelt voksenklingende alder, men jeg er jo den samme som jeg var igår.